- hva har du noengang gjort for å forandre verden...

FILMEN "Pay It Forward"

Pay It Forward har ikke fått pen medfart i USA, og på en måte er det forståelig.

 

Den balanserer hårfint mellom hjerteskjærende og hårreisende, og er man i det kyniske hjørnet er det verdens letteste sak å sable ned Helen Hunt som alkoholisert casinovertinne med en frisyre som må være bleket i helvete, Kevin Spacey som cardigankledd og brannskadet lærer med minst like stygge arr på innsiden som på utsiden, og lille Haley Joel Osment som har mareritt fordi han ser halvdøde mennesker som trenger hjelp.

Hår bleket i helvete

Riktignok hadde jeg visse problemer med Helens hår, og Kevins brannskade-makeup er kanskje en smule melodramatisk, men etter hvert som historien ruller frem, glemmer man at man ser på overbetalte filmstjerner som leker virkelige mennesker. Haley bor sammen med mamma Helen, i et lite, slitt hus i utkanten av Las Vegas; her er ingen glitrende lys eller heftig natteliv, bare en stordrikkende alenemamma, som er meget deprimert enda hun er velsignet med en sønn som vil alle minst like godt som i Den sjette sansen.

SKUESPILLERE

Gjør verden til et bedre sted

Kevin Spacey er Haleys nye lærer, og i samfunnsfagtimen gir han elevene et oppdrag: Gå ut og gjør noe som gjør verden til et bedre sted. Andre elever oppfordrer til resirkulering og dyrebeskyttelse, men lille Haley bestemmer seg for å gjøre en god gjerning for tre mennesker som ikke kan gjøre gode gjerninger for seg selv (hjemløse), mot at de gjør en god gjerning for tre andre mennesker – send det videre, med andre ord. Eller Gi det videre, som jo filmen heter. Sånn blir tre mennesker til ni mennesker til 27 mennesker til det hele er blitt en bevegelse som når en intetanende journalist i Los Angeles.

Minstelønn og TV-middagsliv

Men de menneskene Haley aller helst vil hjelpe er Helen og Kevin, som jo er som skapte for hverandre, både som filmstjerner og lekemennesker, og etter at Helen har tatt et oppgjør med eks-mannen Jon Bon Jovi (når skal noen slutte å gi ham roller?!), kan Kevin, Helen og Haley gi seg i kast med sitt lykkelige minstelønn- og tv-dinner-liv.

Slitne "white trash"-skjebner

Og det kunne vært the end der, men det er det ikke. Det er fullt mulig at jeg burde ha sett slutten komme, men jeg var altså altfor grepet av disse slitne white trash-skjebnene, og det falt meg ikke inn at Mimi Leder skulle lage en slik grusom vri på en allerede hjerteskjærende historie. Men Mimi vil sikkert vise at hun kan få hele kinosaler til å hulke unisont, slik at hun slipper å ha ansvaret for actionflopper som Deep Impact og The Peacemaker i fremtiden.

Man rives med...

For øvrig syns jeg egentlig at både Kevin Spacey og Helen Hunt spiller sterkere i denne filmen enn i sine respektive Oscar-filmer (henholdsvis American Beauty og Livets lyse side, selv om de to sistnevnte jo er bedre filmer, helhetlig sett) – når disse to særdeles følelsesmessig ødelagte menneskene forsøker å nå hverandre på sitt redde, klønete vis, skal man være av granitt for ikke å la seg rive med.

Saftig gråteanfall

Men slike dusteinnvendinger til side: Gi det videre ga meg mer enn jeg hadde ventet, særlig satte jeg pris på det saftige gråteanfallet mot slutten (meget rensende), og selv om den sikkert kommer til å bli sablet ned av sentimentalitetshaterne, så skammer jeg meg ikke over å like Gi det videre meget godt. Gå og gråt!